Jakten på det Story: En Writer tilnærming til Fiction

Prosessen med å skrive en bok starter, for meg, med en plass i tid at jeg finner spennende. Jeg begynner å gjøre litt research - hvis mulig, med romaner skrevet på den tiden - og da, hvis alt går bra, opplever jeg en slags flash av fullstendig forståelse et par uker senere. Hver karakter, hver setting, hvert øyeblikk av spenning, valg, svik, og oppløsningen kommer i perfekt fokus. Men bare for et øyeblikk. Det &'; s som om jeg &'; ve fått denne sjansen til å se hvordan boken er ment å være, og resten av prosessen - neste år til år og et halvt år - er brukt på å prøve å gjenerobre alt fra at flash . Selvfølgelig, jeg aldri klarer å få det hele, men det øyeblikket flyter over og fungerer som en slags guide. Heldigvis er det noen biter som forblir klarere enn andre. Den generelle bue av boken - kulissene som jeg vet jeg må få til - virker som regel ganske godt fast, men hva skjer mellom scenene er igjen for meg å oppdage. Og, antar jeg, jeg foretrekker det på den måten. I &'; ve aldri vært en for detalj skisserer. Jeg har de fem eller seks scener som skiller seg ut - som regel de når valgene er gjort og, senere, når konsekvensene spille ut - men bortsett fra det, jeg liker å se hvordan karakterene komme seg fra ett sted til et annet som de gå

Det &';. er ikke så vilkårlig som det kan høres. De fleste stykker av fiksjon - enten romaner, filmer eller spiller - er skrevet i tre akter. Den beste måten jeg &'; ve hørt å beskrive det går som følger: I første akt, ta deg to pinner i begge hender og plassere en strikk rundt dem; i andre akt, trekker du staver fra hverandre, slik at strikken så stram som mulig - enda en tomme, og det ville knipse; i begynnelsen av tredje akt, strekke deg strikken akkurat det litt lenger. . . og så la gå. Å se strukturen på den måten garanterer at konflikten (eller spenning, eller hvordan du liker å beskrive det) forblir drivkraften i historien. Slik at konflikten manifesterer seg - gjennom tegn, plot twists, etc. -. Gjør for oppdagelsen

Lengdene av handlinger kan variere sterkt. I &'; ve blitt overrasket over å finne meg selv på slutten av første akt tjue sider i en bok, og andre ganger, 100 sider i Lov tre kan være et halvt kapittel, eller tre.. Selvfølgelig, for å ha en god editor fortelle deg at en handling er for lang, for kort, ikke fleshed ut nok, etc. er avgjørende.

Hva resonerer sterkest fra blitsen, derimot, er en forbindelse med en eller to av karakterene. I mine to første bøkene, som wasn &'; t mye av en strekning siden hovedpersonene var, i større eller mindre grad, versjoner av meg selv. Denne gangen var det noe helt annet, ikke bare fordi hovedpersonen var noen jeg måtte komme til å vite, men fordi en av karakterene wasn &'; ta person, men byen Berlin. Det kan virke merkelig, men jeg &'; ve kommer til å oppdage at stedet er like mye en levende ting som er folk som bor i den

Når alt dette er på plass, går jeg tilbake til forskning.. For min siste bok, jeg satt sammen nesten femti sider med enkel linjeavstand maskinskrevne notater på språk, innstillinger, karakterer, klær, osv, hvorav 95% har aldri gjort det i boken. Jeg gjør det fordi jeg må føle absolutt sikker i verden I &'; m skape før jeg begynner å skrive, ellers hvordan kan jeg forvente en leser til å akseptere at verden som noe mulig. Og som alltid er av avgjørende betydning gitt den type bøker jeg skriver. Min fiction er av “ hva-hvis &"; variasjon. Jeg liker å finne øyeblikk i historien hvor det er hull, eller ukjente, og deretter spille med det som kunne ha vært. Dette er forskjellig fra å ta noe vi vet og sa: “ faktisk det skjedde annerledes &"; I &'; m ikke en for omskriving historie, eller for å forvrenge ting vi vet er sant i bistand av fiksjon. Jeg tar det vi vet rundt i øyeblikket, må jeg forholde det i autentiske vilkår, og deretter lage min egen historie inne i gapet. For eksempel, i min siste bok, vet vi historisk at Rosa Luxemburg tilbake til Berlin i november 1918; vi vet at hun, sammen med Karl Liebknecht, stupte Berlin inn revolusjon; vet vi begge ble drept 15. januar 1919 og dermed bringe revolusjonen stoppet opp; og vi vet Liebknecht &'; s kropp dukket opp neste dag, mens Rosa &'; s forble savnet i fire måneder før det ble funnet flytende i en kanal mai 1919. Boken min begynner den 16. januar 1919 dagen etter hennes død, og forestiller seg hva som kan ha skjedd i løpet av disse månedene hun var savnet. Og til slutt, er det fortsatt helt i overensstemmelse med historien utover det øyeblikket. Hvis jeg &'; m vellykket, er leseren aldri helt sikker på hvor virkeligheten går av, og der fiction tar over, og at &'; s hva som gjør, etter min mening, for en veldig morsom lesning. Så lenge leseren stoler på meg i de første tretti sider eller så - som jeg vet denne verden, og at han eller hun er nå stepping i det - det jeg da bestemmer seg for å lage min egen vil passe inn i den virkeligheten, og leseren vil ha noe annet valg enn å følge med.

Som for selve skrivingen, jeg trenger å gjøre det hver dag. Jeg trenger å gå i rekkefølge - I &'; ve aldri vært noe flink til å hoppe fremover til en scene som jeg vet jeg må komme til. Faktisk foretrekker jeg å ha den scenen svever over, dyttet borti meg sammen for å komme dit. Jeg skriver i stillhet og jeg finner meg selv ofte leser mine ting tilbake høyt. Jeg vet når jeg &'; ve gått av - eller når språket er galt - når jeg begynner å høre meg selv nynne mens jeg leste. At &'; s den avslørende tegn på at jeg trenger å gå tilbake, traff slette (redde slettet tekst, selvfølgelig, i noen langt unna fil), og tenke gjennom hva jeg &'; m gjør. Jeg kan vanligvis gå i ca fem timer, og deretter hjernen min gir ut. Redigering er en annen sak. Jeg kan gjøre det ad infinitum, men til slutt, som &'; s ikke veldig nyttig. Over-redigering er like farlig som ikke redigere nok, og jo lenger du redigerer, jo lenger du holder deg borte fra å skyve karakterene sammen.

Det viktigste under skrivingen er å ha litt inspirasjon i nærheten. For meg, det &'; s alltid vært Graham Greene. Ved min vurdering, er det ingen bedre på å fange en følelse, et øyeblikk, et sted med perfekt letthet eller skjønnheten i språket. Greene er også bemerkelsesverdig på å skape muligheter for sine karakterer som, på overflaten, synes nesten ubetydelig, men som til slutt påvirke verden til knuste effekt.

Underveis får jeg kommentarer fra redaktøren min, min agent, andre forfattere og prøv å ikke bli avsporet for lenge. Til slutt kommer en første utkast, og jeg alltid gå tilbake og fikle med begynnelsen, og deretter innse at avslutningen er helt feil. Jeg don &'; t tror jeg &'; noensinne har skrevet en slutt som var riktig første gang rundt. Jeg tar flere mer passerer gjennom mens de venter på min redaktør &'; s kommentarer (Jeg pleier å bombardere henne med erstatnings sider i disse ukene, som må være irriterende), og når manuskriptet kommer tilbake til meg, går jeg gjennom den flere ganger. De sier i et dikt at det &'; s aldri ferdig, rett og slett forlatt, og jeg tror det &'; s sant av all skriving. På et tidspunkt, blir den rød penn satt bort, og redaktøren, kopi-redaktører, etc. gå inn Forhåpentligvis da, I &';. Har fått ideen til min neste bok, slik at mens virksomheten til publisering tar over, I &'; m videre til et annet spennende sted, med tegn til å møte, virkeligheten å leke med - og prosessen starter på nytt

Er det noen faste regler for å skrive fiksjon.? Jeg don &'; t vet. Alt jeg vet er hva som fungerer for meg fordi, til slutt, skriving er en rent idiosynkratisk trening

Copyright © 2 005 Jonathan Rabb
.