Inner Voices, Falske Narratives, narsissisme, og Codependence

Den narcissist konstruerer en fortelling om livet hans som er delvis confabulated og har som formål å støtte opp, vise og bevise sannheten de utrolig grandiose og ofte umulige krav fra False selv. Denne fortellingen tildeler roller til signifikante andre i narcissist &'; s personlige historie. Uunngåelig, er en slik fortelling vanskelig å troverdig opprettholde for lang: virkelighet trenger seg og en gapende avgrunn åpner mellom narcissist &'; s selv tilregnet guddommelighet og hans trist, fotgjenger eksistens og attributter. Jeg kaller det pompøsitet Gap. I tillegg meningsfulle tall rundt narcissist ofte nekter å spille deler tildelt dem, opprører, og forlate den narcissist.

Den narcissist klarer med denne smertefulle og ineluctable realisering av skilsmissen mellom hans selvoppfatning og dette mindre enn fantastisk tilstand ved først å benekte virkeligheten, delusionally ignorerer og filtrere ut alle ubehagelige sannheter. Så hvis dette mestringsstrategi mislykkes, finner opp narcissist en ny fortelling, som huser og inkorporerer den svært påtrengende data som tjente til å undergrave den forrige, nå forkastet fortelling. Han går selv i den grad av å benekte at han noen gang hadde en annen fortelling, bortsett fra den nåværende, endret en

Den narcissist &'; s. (Og codependent &'; s) introjects og indre stemmer (assimilert representasjoner av foreldre, rolle modeller, og betydelige jevnaldrende) er stort sett negative og sadistisk. Snarere enn å formidle hjelp, motivasjon og retning, de forbedre sin underliggende ego-dystony (misnøye med hvem han er) og labilitet av hans følelse av egenverd.

Introjects ha en avgjørende rolle i dannelsen av en exegetic (fortolkende) rammeverk som gjør det mulig å tyde verden, konstruere en modell av virkeligheten, av en &'; s plass i den, og dermed av hvem man er (selv-identitet). Overveiende negative introjects – eller introjects som er åpenbart falske, uholdbar, og manipulerende – hemme narcissist &'; s og codependent &'; s evne til å konstruere en ekte og effektiv exegetic (fortolkende) rammeverk

Etter hvert disharmoni mellom én og'. blir oppfatning av universet og av seg selv og virkeligheten uutholdelig og skaper patologisk , mistilpasset, og dysfunksjonelle forsøk på å enten nekte sårende avviket bort (vrangforestillinger og fantasier); grandiosely kompensere for det ved å få fram positive eksterne stemmene for å motvirke de negative, indre de (narsissisme via falske selv og sitt narsissistiske supply); angripe det (antisosial /psykopati); trekke seg fra verden helt (schizoidsolution); eller forsvinne ved å slå sammen og smelte sammen med en annen person

"Man kan vil ingenting uten at han først har forstått at han må telle ingen andre enn seg selv (codependence.), at han er alene, forlatt på jorden midt i hans uendelige ansvar, uten hjelp, uten annet formål enn det han setter seg selv, uten annen skjebne enn den han dikter for seg selv på denne jord. "

[Jean Paul Sartre, vesen og Nothing 1943 ]

Den narcissist mangler empati. Han er derfor ikke i stand til menings forholde seg til andre mennesker og å virkelig sette pris på hva det er å være menneske. I stedet trekker han inn, inn i et univers befolket av avatarer – enkle eller komplekse representasjoner av foreldre, jevnaldrende, rollemodeller, autoriteter, og andre medlemmer av hans sosiale miljø. Der, i denne twilight zone av simulakre, utvikler han "forhold" og opprettholder en pågående intern dialog med dem.

Alle av oss generere slike fremstillinger av meningsfulle andre og internalisere disse objektene. I en prosess som kalles introjeksjon, vi adoptere, assimilere, og senere manifestere sine egenskaper og holdninger (de introjects).

Men narcissist er annerledes. Han er ute av stand til å holde en ekstern dialog. Selv når han ser ut til å være i samspill med noen andre – narcissist er faktisk engasjert i en selvrefererende diskurs. Til narcissist, alle andre mennesker er papp cut-outs, todimensjonale animerte tegneseriefigurer eller symboler. De finnes bare i hans sinn. Han blir skremt når de avviker fra manus og viser seg å være komplisert og selvstendig.

Men dette er ikke den narcissist eneste kognitive underskudd.

Den narcissist attributter hans feil og feil omstendigheter og ekstern forårsaker. Denne tilbøyelighet til å skylde på verden for ens uhell og ulykker kalles "alloplastic forsvar". Samtidig anser narcissist hans suksesser og prestasjoner (hvorav noen er imaginære) som bevis på hans allmakt og allvitenhet. Dette er kjent i navngi teori som "defensiv navngivelse".

Motsatt sporer narcissist andres feil og nederlag til deres iboende mindreverd, dumhet og svakhet. Sine suksesser han avviser som "å være på rett sted til rett tid" – dvs. utfallet av flaks og prakt.

Dermed faller den narcissist byttedyr til en overdrevet form av det som er kjent i navngi teori som "fundamental attribusjonsfeil". Videre disse tankefeil og narcissist magisk tenkning er ikke avhengig av objektive data og tester av egenart, konsistens, og konsensus

Den narcissist aldri spørsmålstegn ved hans refleksive dommer og aldri stopper å spørre seg selv:. Er disse hendelsene distinkte eller de er typisk? Har de gjentar seg selv konsekvent eller er de enestående? Og hva gjør andre har å si om dem?

Den narcissist lærer ingenting fordi han anser seg selv som født perfekt. Selv når han mislykkes tusen ganger, narcissist fortsatt føles offer for tilfeldigheter. Og andres gjentatte fremragende prestasjoner er aldri bevis på temperament eller fortjeneste. Folk som er uenige med narcissist og prøve å lære ham annerledes er, til hans sinn, partisk eller idioter eller begge.

Men narcissist betaler en høy pris for disse forvrengninger av persepsjon. Kan ikke måle hans miljø med nøyaktighet, utvikler han paranoide forestillinger og mislykkes virkeligheten testen. Til slutt løfter han vindebroer og forsvinner inn i en sinnstilstand som best kan beskrives som border psykose.

Den narcissist er beleiret og plaget av en sadistisk Superego som sitter i konstant dommen. Det er en sammenslutning av negative evalueringer, kritikk, sinte eller skuffet stemmer, og nedvurdering utmålt i de narcissist formative år og oppvekst av foreldre, jevnaldrende, forbilder og autoriteter.

Disse tøffe og gjentatte kommentarer gjenlyd hele narcissist indre landskap, berating ham for ikke å overholde sine uoppnåelige idealer, fantastiske mål, og grandiose eller upraktisk planer. Narcissist følelse av egenverd er derfor slynget fra en pol til en annen: fra en oppblåst syn på seg selv (incommensurate med virkelige prestasjoner) å uttale fortvilelse og selv denigration

Derfor narcissist behov for. narsissistisk Supply å regulere dette vill pendel. Folks beundring, beundring, aksept og oppmerksomhet gjenopprette narcissist selvbilde og selvtillit

Den narcissist sadistisk og kompromissløs Superego påvirker tre fasetter av hans personlighet.

1. Hans følelse av egenverd og verdighet (dypt inngrodd overbevisning om at man fortjener kjærlighet, medfølelse, omsorg og empati uansett hva man oppnår). Den narcissist føles verdiløs uten narsissistisk Supply.

2. Hans selvfølelse (selvinnsikt, den dypt inngrodd og realistisk vurdering av ens kapasiteter, ferdigheter, begrensninger, og mangler). Den narcissist mangler klare grenser, og derfor er ikke sikker på hans evner og svakheter. Derav hans grandiose fantasier.

3. Hans selvtillit (dypt inngrodd oppfatning, basert på livslang erfaring, som kan man sette realistiske mål og oppnå dem). Narcissist vet at han er en falsk og en bedrager. Han derfor ikke stoler på hans evne til å håndtere sine egne saker og til å sette praktiske mål og realisere dem.

Ved å bli en suksess (eller i det minste ved å vises å ha blitt en) narcissist håper å kvele stemmene inni ham som stadig spørsmålet hans sannferdighet og evner. Narcissist hele livet er en todelt forsøk på å både tilfredsstille ubønnhørlige krav til sin indre domstol og for å bevise galt sin harde og nådeløse kritikk.

Det er denne dual og selvmotsigende oppdrag, for å samsvare med forordninger hans indre fiender og for å bevise sin dom galt, som er i roten av de narcissist uløste konflikter.

På den ene siden, godtar narcissist autoriteten hans introjected (internalisert) kritikere og disregards faktum at de hater ham og ønsker ham død. Han ofrer sitt liv for dem, i håp om at hans suksesser og prestasjoner (reelle eller oppfattede) vil lindre deres raseri.

På den annen side, konfronterer han nettopp disse gudene med prøvetrykk av sin feilbarlighet. "Du hevder at jeg er verdiløs og uskikket» – roper han – "Vel, gjett hva? Du er død galt! Se hvor berømt jeg er, se hvor rik, hvor ærverdige, og dyktig!"

Men så mye innøvde selv tvil setter inn og narcissist føles enda en gang tvunget å forfalske påstander om hans bitende og utrettelige kritikere ved å erobre en annen kvinne, noe som gir enda en intervju, tar over enda en fast, noe som gjør en ekstra million, eller få gjenvalgt en gang til.

Til ingen nytte. Narcissist er sin egen verste fiende. Ironisk nok er det bare når arbeidsufør som narcissist får et minstemål av trygghet. Når dødssyk, soning, eller beruset narcissist kan flytte skylden for sine feil og predicaments til eksterne midler og objektive krefter som denne har kontroll over. "Det er ikke min skyld" – han frydefullt informerer sine psykiske plageånder – "Det var ingenting jeg kunne gjøre med det nå, gå bort og la meg være!".

Og så – med narcissist beseiret og brutt – de gjør, og han er endelig
.