The State of Humanity i America

En av våre beboere kom til meg for et par år siden på vegne av hennes nitten år gamle sønn, som hadde vist opp natten før ganske uventet.

Hun hadde ikke sett ham på flere måneder. Han hadde hevet for omtrent ti miles og hadde ventet i timevis for henne å vende tilbake fra jobb. Han var arbeidsledig, hadde bare klær på ryggen, var pengelens og desperat. Han har en historie med grand mal anfall, ADD, ADHD, og ​​Gud-bare-vet hva annet.

Moren hadde mistet foreldreretten til ham da han var bare tre. Han har vært inn og ut av ulike fosterhjem og gruppeboliger. Han har vært i trøbbel og servert fengsel. Han røykt i mange år, har vært til alkohol og narkotika, etc.

Vi leier individuelle rom av uken. Denne kvinnen leide en av dem. Vi tillater ingen besøkende i rom for mange grunner. Gutten trengte et rom av sin egen; verken hadde midler til det.

Hun gjorde en tårevåt bønn på hans vegne; overraskende, var han frisk måte med en "vanlig" haircut, ingen piercinger eller tatoveringer, og syntes å være ren. De ble søknad om samfunnet assistanse, og så vi ga ham en plass på tro.

Han hadde vært på et sykehus akuttmottak dagen før og ble gitt flere resepter ... for hva, jeg har ingen anelse. Men de begge syntes å ha god tilgang på sigaretter. Det forundrer meg alltid til å se dette, da røyker er to til fem dollar per pakke. Uansett hva, det synes at denne tankegangen har alltid penger å brenne, bokstavelig talt!

Det som virkelig appalls meg er at denne unge karen var ikke et unntak, men representative for den nåværende tilstanden av denne generasjonen!

Beskrivelsen ovenfor kan brukes til tusenvis, om ikke hundretusener av unge mennesker i dag. Jeg føler meg så veldig synd på dem. De virkelig er en tapt generasjon.

De fleste av dem har hatt liten eller ingen opplæring i grunnleggende i livet. De har noen moral eller verdier av noe slag. De er praktisk talt blottet for selvtillit. De fleste av dem er dropouts.

Dessverre, noen har reprodusert allerede, dømt til å gjenta denne dystre syklus. De har ikke noe håp for fremtiden og leve bare for nåtiden. Mange av dem omsorg for ingen og ingenting. Mest alle av dem er fra ødelagte hjem og brukket familier.

Nå legger til at tilstanden i økonomien som gjør det ekstremt vanskelig for dem å få enda en minstelønn jobb, og det tar ikke en rakettforsker for å konkludere med at, hvis de ikke kan få noen form av økonomisk bistand gjennom noen form for offentlig program, de kommer til å få pengene fra et sted ulovlig og ende opp i fengsel i prosessen.

Det er en ond sirkel av nytteløse blottet for noe håp for rømning og betterment. I min lederstilling, jeg har sett det samme scenario gjentatt ad nauseum for de siste tjue årene, og jeg har sett tall øker samtidig.

Og den sittende administrasjonen i Washington er travelt opptatt med å forverre disse problemene.

Disse barna får en dårligere utdannelse i beste fall. De oppgradere videregående skole og høyskole nesten analfabeter. De får ingen grunnleggende opplæring i moral eller i oppførsel.

Selv om de får til college, da den liberale akademia bli ferdig med dem etter fire år, overbeviste mange ender opp med at vi liksom utviklet seg fra lavere former for liv, etter å ha blitt undervist som faktisk en teori som gjentatte ganger har vist seg avgjørende feil.

Så denne generasjonen har ingen håp, ingen drømmer, ingen visjoner, ingen følelse av patriotisme, ingen ambisjoner, ingen åndelig trening, ingenting.

Gjør at du lurer på hva slags verden deres barn vil se.

Jesus er deres eneste håp, og de makter det virker fast bestemt på å støyfilter hver avenue av eksponering for ham at disse barna kan bli utsatt for, fra klasserommet til idrettsanlegg, offentlige bygninger og minnesmerker.

Og mens det er mange grupper og organisasjoner som jobber desperat for å snu situasjonen, er jeg grundig overbevist om at bønn, den mektigste kraft i universet, er vår beste kilde
.